Mens vi venter på lydfiler, har jeg lagt ut notatene til meditasjon 15 og 19, dette i håp om at man kan lese seg til klokskap, og ikke bare lytte. På denne måten håper jeg å trekke på konsekvensen av hendelsen Norges første Badioublogg, og samtidig tilføye noe nytt, forhåpentligvis uten at det blir tomhet.
(Siste setning er en vits som kanskje 5 personer i Norge kan forstå. Dessverre har jeg skjønt at idetminste halvparten av disse fem ikke finner den morsom.)
Funksjonalisme i samfunnsvitenskapen er det synet som går på at en handling kommer av hvilken funksjon den fyller i systemet som helhet. Jeg skal vise med et eksempel. Følgende situasjon finnes: ”Per fyller bensin på bilen”. Samfunnsvitenskapen prøver å finne ut: Hvorfor det?
En metodologisk individualist vil si: ” Per har vurdert at dersom han ikke fyller på, vil bilen stoppe, på grunn av mangel på bensin. Dette vet han fordi han har opplevd det før. Dessuten ønsker han å bruke bilen til å kjøre til butikken, og om bilen stopper, kommer han ikke fram. Altså: Bilen går tom for bensin (x) + Per vil et sted han bruker bilen(y)= fyller bensin(P)” Oppsummert: (xy⇒P) Da har man forklart handling P, ved å vise til at dersom de to variablene (xy) forekommer, så alltid P. Dette er da en mekanisk forklaring av P.
En marxistisk funksjonalist kan si: Per fyller bensin fordi det er hans rolle i det kapitalistiske system. Typisk vil denne måtte fylles ut ganske intenst: Per har blitt bombardert med reklame fra han var liten, og på skolen har han ikke blitt opplært til å stå imot det konsumeristiske presset. Siden begjæret hans er strukturert av det kapitalistiske produksjonssystemet, tolker han krangelen med kjæresten som et tegn på at han må kjøpe noe til henne for å vise at han er glad i henne. Han setter seg derfor i bilen og kjører til butikken, men oppdager på veien at han har lite bensin. Han stopper derfor og fyller opp. Derfor sier funksjonalisten: selv om Per gjør P på grunn av xy, er den egentlige grunnen at han er en del av det kapitalistiske samfunnet.
Førstnevnte blir vanligvis kritisert fordi det ikke finnes noen sosiale mekanismer (dersom a, alltid b)– det finnes bare sosiale korrelasjoner med høyere og mindre sannsynlighet. ”Dersom du har doktorgrad i fredsforskning – blir du med 98% sannsynlighet ikke geriljaleder” (Fordi det fantes en i Bolivia en gang som hadde doktorgrad i fredsforskning som ble geriljaleder, blir prosenten 98 og ikke 100. Pga av de 2% – ingen mekanisme, men en korrelasjon.)
Funksjonalismen blir kritisert fordi det alltid kan finnes en alternativ funksjonalistisk forklaring. Det er så godt som umulig å vite hvilken forklaring som egentlig er riktig, siden alle mulige hendelser kan forklares som produkt av systemet. Jamfør at enhver handling kan fortolkes til å forsterke Freudianisme.
Men nå – endelig til Setteori.
Setteori er utelukkende subraherende fra det multiple, men inneholder ingen predikater. Vil ikke det si at det er en modell for forklaring av det inkonsistent multiple som ikke har en kausal forbindelse til det det prøver å forklare?
Derfor gleder jeg meg til sannhetsbetingelsene.
Synes lesekrinsen absolutt går fremover og at stoffet både blir klarere og mer spennende. For å oppsummere enkelte av de mest sentrale spørsmålene som ble stilt (slik jeg ser det):
1. Spørsmål som tar for seg the Void/Ø:
Hva er hensikten og funksjonen til «the Void» i Badious filosofiske system som helhet? Hvis the Void kun er et annet navn på inkonsistent multiplisitet eller væren qua væren, hvorfor velger han å bruke denne betegnelsen?
Videre; hvordan kan vi si at the Void alltid er tilstede i enhver situasjon, rent bortsett fra som det tomme subsettet til ethvert sett (Ø). Finnes det noen annen måte å forklare the Voids ontologiske betydning og tilstedeværelse, gjerne på en måte som gjør det hele litt mer visuelt eller spatiotemporalt forestillbart? Det har blitt foreslått en sammenligning mellom the Voids betydning i et teller-som-en regime og en slags åpning eller «clearing» som gjør det mulig å telle en multiplisitet, litt likt dette: http://en.wikipedia.org/wiki/Tzimtzum selv om all annen sammenligning enn hva som tar for seg argumentets struktur er søkt. Er ellers sidestillingen av the Void og væren qua væren på noen måte lik Hegels sidestilling av ren Væren og Intethet i begynnelsen av Logikken? Prøver Badiou å gjøre noe av det samme poenget som Hegel her, at Ren Væren som totalt ubestembar Væren innholdsmessig blir det samme som Intethet?
2. Spørsmål rundt sett-teori
Hvilket aksiom hos Zermelo-Fraenkls sett-teori unngår å gjøre væren om til En, dvs. hvordan bevares multiplisitet og forhindres formasjonen av et sett av alle sett?
3. Værenshierarki hos Badiou:
Vi har snakket om å ha en konkurranse i det å tegne den beste visualering av Badious «værenshierarki». Synes dette hadde vært fint.
Jonas: Hvis du leser dette, hjelp oss gjerne, vi har behov for din ekspertise og savner deg fryktelig.
Etter å ha vore gjennom ein veldig god fyrstekrins så sit me att me med mange spørsmål, og det var semje om at me reknar med at fleire av desse vert oppklart utover i lesinga. Kanskje vil desse tinga fyrst vere interessante å sjå på når me seinare får litt betre grep om omgrepa til Badiou, men eg trur det har noko for seg å artikulere nokre av dei uklare momenta. Eg vil difor setje fram eit spørsmål som me nytta ein del tid på, og som kan vere greitt å få tilbakemelding på frå andre krinsmedlemmar som ikkje kunne vere med, eller frå andre interesserte på verdsveven: kva er situasjon.
Situasjon er tydelegvis eit sentralt omgrep, men det er ikkje heilt klart for meg kva Badiou meiner med det. På side 24 (i den engelske omsettinga) kjem det ein ganske klar definisjon: «I term situation any presented multiplicity.» På den måten må ein situasjon vere multiplisitet, både konsistent og inkonsistent, i den grad den vert presentert – og sjølve presentasjonen er fundamentalt multippelt. Denne definisjonen gjev meining til det Badiou seier vidare i den fyrste meditasjonen, at «ontology is a situation» og at «the ontological situation (is) the presentation of presentation«. Me lyt på den måten forstå ontologi som presentasjonen av inkonsistent multiplisitet, og difor ein situasjon. Problemet oppstår når Badiou seier på side 25 at multiplisitet deler seg i inkonsistent og konsistent multiplisitet og at «a situation (which means a structured presentation) is, relative to the same terms, their double multiplicity; inconsistent and consistent. This duality is established in the distribution of the count-as-one; insconsistency before and consistency afterwards.» Dette gjev meining til det at ontologi berre skal seie noko den inkonsistente mulitplisiteten, til rein mulitplisitet, før teller-som-ein-operasjonen kjem i spel, men sidan situasjon her viser til ein strukturert presentasjon der teller-som-ein er verkande, korleis kan ontologi, presentert inkonsistent multiplisitet, vere ein situasjon? Anten så må situasjon vere strukturert presentasjon, altså innanfor teller-som-ein-regimet, og difor uinteressant for ontologi, fordi ontologi er «the science of the multiple qua multiple», altså utelukkande om rein multiplisitet; eller så er ontologi ein strukturert presentasjon, og difor i eit teller-som-ein-regime – «the count-as-one is no more than the system of conditions through which the multiple can be recognized as multiple» – og difor ute av stand til å snakke om rein multiplisitet.
En målrettet lesning er ikke å forrakte. Det er nok fruktbart å stille enkelte spørsmål før vi går i gang, så man ikke kun ender opp med filosofisosiologiske/idehistoriske problemstillinger av typen «synes Badiou Lacan er kul eller ikke? er han likere Kant enn Hegel osv». Foreslår derfor at alle interesserte poster spørsmål og problemstillinger de er opptatt av i Badiou-sammenheng. Nedenfor kommer mine. Dette er som sagt bare mine spørsmål, og kanskje ikke alltid like presise og fruktbare da jeg ennå ikke er en Badiou-fortolker. Uansett…
1. Hva innebærer Badious «gjennreisning av subjektet»? I et bredere perspektiv, kan hans teoretiske filosofi imøtegå kritikk om antroposentrisme og korrelasjonisme reist mot idealistisk og fenomenologisk filosofi etter Kant?
2. Hva er relasjonen mellom ontologi og politikk? Er ontologiske påstander av typen «x finnes»/»x finnes ikke» eller «a er F» iboende politiske eller ikke? I såfall, hva slags begrep om politikk hviler dette på og er det et fruktbart begrep om det politiske i et praktisk perspektiv gitt at jeg har de politiske sympatiene jeg har? Kan man på en meningsfull måte snakke om ontologi som politisk?
3. Hvilke filosofiske problemer og knuter klarer Badiou å løse gjennom hans bruk av setteori? Hvor er det skoen trykker?
4. Badious ontologi: Opererer vi med et entydig eller flertydig begrep om væren hos Badiou? Hvordan samsvarer dette med hver og en av oss sine ontologiske behov og preferanser?
Huffameg
inregard
kalleconatus
musling8000
tankefeil
tenkehette
Alle skal med! 