7ende meditasjon

Etter langt, og lengre enn langt, slipper vi nå ut den lydmessige kioskvelteren “inklusjon og høre til“

Da undertegnede forstår at argumentet gjør seg best i tekstlig format, vil en modifisert versjon slippes på bloggen snart.

Lydfilen til Meditasjon 8 har midlertidig utsatt publiseringsdato, mens webmaster prøver å finne ut hvordan lydfiler deles opp med den nye Macen og tilhørende programvare.

Sjuende og åttende meditasjon

Gjennmgås altså hos meg i morgen kl 18. Til våre to nye medlemmer anbefaler jeg terminologistudier ut fra dette.

edit: og til oss gæmlisser; helt klart denne.

Hva er ontologi?

Hei kamerater!

Beklager min manglende tilstedeværelse så langt, det er sparsommelig med internett-tilgang her i Fort-de-France. Men helt adspredt har jeg ikke vært; dette er noe jeg har skrevet hjemme. Det omhandler første meditasjon, så jeg er kanskje litt sent ute, men på den annen side er det inspirert av noen av diskusjonene dere har hatt her (jeg har fått tittet innom innimellom, nemlig), så kanskje det kan være nyttig.

Hva er ontologi?

Denne setningen høres jo umiddelbart ganske pussig ut, men jeg tror allikevel at den er riktig: For å forstå hvorfor Badiou mener at matematikk er ontologi, må man mer enn noe annet huske at han følger i Heideggers fotspor.

Det vil si: Badiou følger Heidegger i å ta opp igjen værensspørsmålet. Og Badiou følger Heidegger i å utelukke enhver værensdiskurs som prøver å si noe om væren ved å si noe generelt om værender. Eller gjør han? Det er her spørsmålet om enhet og mangfold melder seg. Morsomt nok er vår egen Egil Wyller kanskje et bindeledd her, ettersom han har en bok som nettopp heter “Enhet og Mangfold”, hvor han tolker Platons Parmenides-dialog. Og han har en bok om Heidegger, hvor han synes at Heidegger er viktig og bra, men at han ikke har forstått at spørsmålet om væren dypest sett må underordnes spørsmålet om den Ene. Jf henologi, altså “enhetslære”. Og både Wyller og Badiou argumenterer for at den Ene ikke “er”. For Wyller betyr det at den Ene er et transcendent….. prinsipp, eller noe, jeg er ikke helt sikker. For Badiou betyr det at enhet er resultatet av en operasjon. Mens det at den Ene ikke “er” for Wyller betyr at henologi er viktigere enn ontologi, betyr det for Badiou at ontologi er mulig, som læren om det mangfoldige qua mangfoldig. Men betyr dette da at Badiou allikevel setter opp en værensdiskurs hvor han egentlig bare sier noe svært generelt om værender (deres mangfoldighet)? Badiou er åpenbart svært klar over faren, og første meditasjon sikter etter å vise hvordan det er mulig å unngå den. Poenget hans ser ut til å være: Ontologien selv, altså matematikk, sier ikke dette svært generelle om værender, nemlig deres mangfoldighet. Ontologien er nemlig aksiomatisk, og unngår å definere sine termer på en måte som skulle sette den fast i den fella. Kun filosofien, forstått som meta-ontologi, sier dette (dermed ville filosofien, hvis den var ontologi, være mislykket ontologi). I tillegg er den egenskapen som ontologi implisitt “fester seg ved”, nemlig mangfoldet som mangfold, noe som nettopp overhodet ikke gjelder noe væren qua værende (som alltid vil være et mangfold av enheter), men utelukkende væren qua væren.

Man må derfor huske – og dette kommer veldig klart til uttrykk mot slutten av første meditasjon – at den ontologiske situasjonen, væren qua væren, fremkommer ved….. å snu alt på hodet, så og si. Ontologi handler ikke om hva som finnes, hvis du med “hva som finnes” mener tyttebær, bjørnebær, kålrot, persille, osv., altså det som finnes i all dets konkrethet. Det handler om denne ene egenskapen ved alt som finnes: “at det er”, og kun den. Så snart du legger til noe mer enn akkurat den egenskapen, f.eks at det er en ting, en årsak, en substans, en fremtredelse, en forestilling, osv., har du forlatt ontologi.

Dette betyr, såvidt jeg kan forstå, at den eneste grunnen til at man ikke stopper opp med “det som er, er” og “det som ikke er, er ikke” er at den Ene ikke er. Så snart man se det, begynner man å kunne forstå hva en ontologi kunne være, og hvis man er Badiou kan man til slutt oppdage hva ontologi faktisk er, og har vært temmelig lenge. Og såvidt jeg kan skjønne er dette en innsikt som er temmelig spesifikk for den filosofiske situasjonen, og det er derfor også bare filosofi som har mulighet til å faktisk innse at matematikk er ontologi, matematikken selv har f.eks ikke denne muligheten.

[Parantes bemerket, apropos problemene rundt å forstå ø = the void: Det er nettopp denne kombinasjonen, at ontologi 1) ikke gir noe eksplisitt kriterium for hva den behandler, 2) implisitt utelukker ethvert mangfold av enheter, som gjør at den eksistensen ontologi kan affirmere er eksistensen av den tomme mengden. Den tomme mengden er, i den matematiske situasjonen, et navn på det som er ingenting i situasjonen. Ut fra den filosofiske situasjonen kan vi derfor se at siden alt som skal være noe i en situasjon må være et mangfold av enheter, og vi i matematikk har et navn på det som ikke er noe i situasjonen (en teknisk betegnelse for ingenting), kan dette navnet identifiseres med det som er ingenting i situasjonen, men som derfor faktisk er det eneste som refererer til noe som er (etter som den Ene ikke er), nemlig det inkonsistente mangfoldet.]

Noen kommentarer om den tomme mengden (void/Ø)

Fra side 55: “thus it comes down to the exactly same thing to say that the nothing is the operation of the count – which, as source of the one, is not itself counted – and to say that the nothing is the pure multiple upom with count operates….”Den tomme mengden betegner det situasjonen kommer fra – men som ikke kan betegnes, siden situasjonen er strukturert. Det er “resten”, eller det som er utelukket. Samtidig kan man likesågjerne kalle det ren multiplisitet, som vi ser over.

Dette betyr også at den tomme mengden har en mer teknisk benevnelse – den brukes først og fremst idet man snakker om en situasjon, den er ikke et ontologisk grunnbegrep som ren multiplisitet, selv om det egentlig er “det samme”.

Aksiom: Den tomme mengden finnes.

Hallward, i sin Badiou, a subject to truth, sier om dette aksiomet,at det finnes en mengde(ren multiplisitet) uten deler(kan vi si predikater?) som er opphavet til alle andre matematiske størrelser.

Googlebooks-linken kan være av interesse.

til neste møte

Neste gang skal vi altså lese meditasjon 5 og 6. Innlegget fra Kyrre om å bruke innarbeidede norske ord synes jeg forøvrig er i tråd med det vi gjør når vi oppsummerer meditasjonene muntlig. At f.eks setteori = mengdelære er jo langt klarere? Men hva med multiplisitet? Mangfold synes jeg bare er sånn passe.

Ellers har jeg lånt fire bøker om logikk fra Reidar.

Er setteori funksjonalisme for det inkonsistent multiple?

Funksjonalisme i samfunnsvitenskapen er det synet som går på at en handling kommer av hvilken funksjon den fyller i systemet som helhet. Jeg skal vise med et eksempel. Følgende situasjon finnes: ”Per fyller bensin på bilen”. Samfunnsvitenskapen prøver å finne ut: Hvorfor det?
En metodologisk individualist vil si: ” Per har vurdert at dersom han ikke fyller på, vil bilen stoppe, på grunn av mangel på bensin. Dette vet han fordi han har opplevd det før. Dessuten ønsker han å bruke bilen til å kjøre til butikken, og om bilen stopper, kommer han ikke fram. Altså: Bilen går tom for bensin (x) + Per vil et sted han bruker bilen(y)= fyller bensin(P)” Oppsummert: (xy⇒P) Da har man forklart handling P, ved å vise til at dersom de to variablene (xy) forekommer, så alltid P. Dette er da en mekanisk forklaring av P.

En marxistisk funksjonalist kan si: Per fyller bensin fordi det er hans rolle i det kapitalistiske system. Typisk vil denne måtte fylles ut ganske intenst: Per har blitt bombardert med reklame fra han var liten, og på skolen har han ikke blitt opplært til å stå imot det konsumeristiske presset. Siden begjæret hans er strukturert av det kapitalistiske produksjonssystemet, tolker han krangelen med kjæresten som et tegn på at han må kjøpe noe til henne for å vise at han er glad i henne. Han setter seg derfor i bilen og kjører til butikken, men oppdager på veien at han har lite bensin. Han stopper derfor og fyller opp. Derfor sier funksjonalisten: selv om Per gjør P på grunn av xy, er den egentlige grunnen at han er en del av det kapitalistiske samfunnet.

Førstnevnte blir vanligvis kritisert fordi det ikke finnes noen sosiale mekanismer (dersom a, alltid b)– det finnes bare sosiale korrelasjoner med høyere og mindre sannsynlighet. ”Dersom du har doktorgrad i fredsforskning – blir du med 98% sannsynlighet ikke geriljaleder” (Fordi det fantes en i Bolivia en gang som hadde doktorgrad i fredsforskning som ble geriljaleder, blir prosenten 98 og ikke 100. Pga av de 2% –  ingen mekanisme, men en korrelasjon.)

Funksjonalismen blir kritisert fordi det alltid kan finnes en alternativ funksjonalistisk forklaring. Det er så godt som umulig å vite hvilken forklaring som egentlig er riktig, siden alle mulige hendelser kan forklares som produkt av systemet. Jamfør at enhver handling kan fortolkes til å forsterke Freudianisme.

Men nå – endelig til Setteori.
Setteori er utelukkende subraherende fra det multiple, men inneholder ingen predikater. Vil ikke det si at det er en modell for forklaring av det inkonsistent multiple som ikke har en kausal forbindelse til det det prøver å forklare?

Derfor gleder jeg meg til sannhetsbetingelsene.