Hva er ontologi?

Hei kamerater!

Beklager min manglende tilstedeværelse så langt, det er sparsommelig med internett-tilgang her i Fort-de-France. Men helt adspredt har jeg ikke vært; dette er noe jeg har skrevet hjemme. Det omhandler første meditasjon, så jeg er kanskje litt sent ute, men på den annen side er det inspirert av noen av diskusjonene dere har hatt her (jeg har fått tittet innom innimellom, nemlig), så kanskje det kan være nyttig.

Hva er ontologi?

Denne setningen høres jo umiddelbart ganske pussig ut, men jeg tror allikevel at den er riktig: For å forstå hvorfor Badiou mener at matematikk er ontologi, må man mer enn noe annet huske at han følger i Heideggers fotspor.

Det vil si: Badiou følger Heidegger i å ta opp igjen værensspørsmålet. Og Badiou følger Heidegger i å utelukke enhver værensdiskurs som prøver å si noe om væren ved å si noe generelt om værender. Eller gjør han? Det er her spørsmålet om enhet og mangfold melder seg. Morsomt nok er vår egen Egil Wyller kanskje et bindeledd her, ettersom han har en bok som nettopp heter “Enhet og Mangfold”, hvor han tolker Platons Parmenides-dialog. Og han har en bok om Heidegger, hvor han synes at Heidegger er viktig og bra, men at han ikke har forstått at spørsmålet om væren dypest sett må underordnes spørsmålet om den Ene. Jf henologi, altså “enhetslære”. Og både Wyller og Badiou argumenterer for at den Ene ikke “er”. For Wyller betyr det at den Ene er et transcendent….. prinsipp, eller noe, jeg er ikke helt sikker. For Badiou betyr det at enhet er resultatet av en operasjon. Mens det at den Ene ikke “er” for Wyller betyr at henologi er viktigere enn ontologi, betyr det for Badiou at ontologi er mulig, som læren om det mangfoldige qua mangfoldig. Men betyr dette da at Badiou allikevel setter opp en værensdiskurs hvor han egentlig bare sier noe svært generelt om værender (deres mangfoldighet)? Badiou er åpenbart svært klar over faren, og første meditasjon sikter etter å vise hvordan det er mulig å unngå den. Poenget hans ser ut til å være: Ontologien selv, altså matematikk, sier ikke dette svært generelle om værender, nemlig deres mangfoldighet. Ontologien er nemlig aksiomatisk, og unngår å definere sine termer på en måte som skulle sette den fast i den fella. Kun filosofien, forstått som meta-ontologi, sier dette (dermed ville filosofien, hvis den var ontologi, være mislykket ontologi). I tillegg er den egenskapen som ontologi implisitt “fester seg ved”, nemlig mangfoldet som mangfold, noe som nettopp overhodet ikke gjelder noe væren qua værende (som alltid vil være et mangfold av enheter), men utelukkende væren qua væren.

Man må derfor huske – og dette kommer veldig klart til uttrykk mot slutten av første meditasjon – at den ontologiske situasjonen, væren qua væren, fremkommer ved….. å snu alt på hodet, så og si. Ontologi handler ikke om hva som finnes, hvis du med “hva som finnes” mener tyttebær, bjørnebær, kålrot, persille, osv., altså det som finnes i all dets konkrethet. Det handler om denne ene egenskapen ved alt som finnes: “at det er”, og kun den. Så snart du legger til noe mer enn akkurat den egenskapen, f.eks at det er en ting, en årsak, en substans, en fremtredelse, en forestilling, osv., har du forlatt ontologi.

Dette betyr, såvidt jeg kan forstå, at den eneste grunnen til at man ikke stopper opp med “det som er, er” og “det som ikke er, er ikke” er at den Ene ikke er. Så snart man se det, begynner man å kunne forstå hva en ontologi kunne være, og hvis man er Badiou kan man til slutt oppdage hva ontologi faktisk er, og har vært temmelig lenge. Og såvidt jeg kan skjønne er dette en innsikt som er temmelig spesifikk for den filosofiske situasjonen, og det er derfor også bare filosofi som har mulighet til å faktisk innse at matematikk er ontologi, matematikken selv har f.eks ikke denne muligheten.

[Parantes bemerket, apropos problemene rundt å forstå ø = the void: Det er nettopp denne kombinasjonen, at ontologi 1) ikke gir noe eksplisitt kriterium for hva den behandler, 2) implisitt utelukker ethvert mangfold av enheter, som gjør at den eksistensen ontologi kan affirmere er eksistensen av den tomme mengden. Den tomme mengden er, i den matematiske situasjonen, et navn på det som er ingenting i situasjonen. Ut fra den filosofiske situasjonen kan vi derfor se at siden alt som skal være noe i en situasjon må være et mangfold av enheter, og vi i matematikk har et navn på det som ikke er noe i situasjonen (en teknisk betegnelse for ingenting), kan dette navnet identifiseres med det som er ingenting i situasjonen, men som derfor faktisk er det eneste som refererer til noe som er (etter som den Ene ikke er), nemlig det inkonsistente mangfoldet.]